Moderator:Johanna
salieri wrote:I dag skal jeg skrive noe som burde vært en kort artikkel i avisa. Artikkelen handler om et grusomt drap.
Tidlig i morges ble en mann på 76 år funnet død. Det skjedde et mord i ei lita bygd i nærheten av Stavanger. Innbyggerne ble veldig sjokkert da de fant ut om denne tragedien. Måten mordet ble begått er rett og slett forferdelig. Det er fortsatt ikke kjent hvorfor han ble drept, men politiet tviler på at det er på grunn av penger. Myndighetene har sagt at de kommer til å gjøre sitt beste for å fange morderen." Ole Bjørnson var singel, og en rolig mann" sier en av naboene hans. "Han var alltid vilig til å hjelpe, og det var grunnen til at jeg ble enda mer overrasket". Folk fra bygda frykter at dette kan skje igjen, men politiet sier at det ikke finnes noen grunn til å være redd. Offeret var en rik person i motsetning til sine naboer, men ingen visste det. Politiet tviler derfor på at morderen måtte være noen som kjente den gamle mannen, og som hadde tilgang til denne viktige informasjonen. "Men vi skal ikke ta forhastede slutninger. Det vil etterforskningen vise" sa politisjefen. Dette ellers så rolige stedet er dessverre ikke lenger det.
That's it. I hope the subject is not too bizzare .
Diogenes wrote:Kan jeg få være med i skrivestunden? Jeg burde gjort det for lenge siden
salieri wrote:En liten fortelling om den sterkeste viljen. Viljen til å leve. Noe som vi alle har inni oss selv.
Den dagen kommer Ivar til å huske for alltid. Da skjedde noe rart med ham. Han kunne ikke tro han var i senga. Hvordan endte han opp der? Hvor var han? Men det som var enda mer forvirrende for ham var det faktum at han heller ikke kunne snakke, se eller stå opp av senga. Hans eneste sans som fungerte var hørselen. For en forferdelig følelse det måtte være for ham. Akkurat da han begynte å lure på hva som vil skje med ham, kom en sykepleier inn i rommet."God kveld", sa hun. "Jeg vet at du ikke kan snakke, men jeg vet også at du kan høre meg. Jeg skal prøve å forklare det som skjedde med deg. Du hadde en alvorlig bilulykke. Du var den eneste personen som overlevde det. Nå er du på et sykehuset. For tiden kan du ikke gå, se eller snakke. Hvis du har noen spørsmål, er det bare å bruke et spesielt tastatur som kan uttale det du skriver. I tillegg vil jeg også si at jeg synes veldig mye på deg. Forhåpentligvis blir du bedre med en god behandling". Ivar tok tastaturet og startet med å skrive."Hvor er jeg? Er mine venner virkelig døde? "Ja, dessverre", svarte hun."Du er i Oslo. Nå må du være positiv fordi det er viktig i denne fasen av behandlingen/a, sa hun og gikk ut av rommet. Sikkert var det ikke lett for Ivar. Han tenkte på hva han skulle gjøre med seg selv. Var det verdt å fortsette med livet? "Det finnes kanskje ikke noe poeng med å fortsette å leve livet på denne måten" undret han inni hodet sitt. Han ble desperat, men alikevel bestemte seg for å gjøre noe helt utenkelig. Åh nei, tvert i mot! Han bestemte seg for å kjempe mot tragedien. Så lenge man har en mulighet til å slå tilbake, så er man faktisk i live.
Diogenes wrote:Kan jeg få være med i skrivestunden? Jeg burde gjort det for lenge siden
Den berømte norske forfatteren Knut Hamsun, som Kong Haakon VII har kalt for "Norges sjel," hadde stor påvirkning på litteraturens utvikling i det nittende århundre. Den psykologiske skriftstilen hans, sammen med hans dype forståelse for det ubevisste i menneskesjelen, førte til de realistiske tendensene innen nyromantikken og nyrealismen både i Norge og andre land.
Hamsun, som levde i nesten hundre år, gav ut mer en tjue romaner, og i tillegg mange dikt og noen få noveller. Romanen Sult var den første av bøkene hans som fikk mye ros av kritikerne og publikum. På 1890-tallet gav han ut to mesterverk til, Mysterier og Pan. Bøkenes emne kunne være kjærlighet, som i Victoria, eller natur, som i Markens grøde. Det står mye bevissthetsstrøm og andre moderne litterære teknikker i romanene til Hamsun, og innflytelsen hans på senere forfattere var stor og viktig. Hamsun fikk Nobelprisen i 1920.
(Kursiv = ord du strengt tatt ikke må bruke, men som kan fungere.)salieri wrote:Det følgende er bare mine tanker om noen ting sett med "filosofiske briller".
Har dere noen ganger undret dere over hva som skjer med oss etter at vi dør ( dette er selvfølgelig bare et retorisk spørsmål)? Dette spørsmålet synes virker som et av de ofteste spørsmålene man har spurt stiltα seg selv oftest. Det er dessverre( eller heldigvis) ikke mulig til å få et svar på det, og derfor har vi ikke noe annet å gjøre enn å håpe at det finnes et liv etter vi dør. Den idéenβ bor i hver mann uannsett, hvorvidtγ han tror på Gud eller ikke. Mange kulturer fra hele verden pleier å feire både livet i seg selv og Gud. Religion spiller en viktig rolle i mange menneskers liv uavhengig av hvilken Gud de ber til. Jeg synes at det er greit å tro på hva enn man vil, så lenge man gjør det på en ærlig måte. Bortsett fra religiøse temaer, er det også viktig for de fleste mennesker å ha noen å bli forelsket i.δ I dag er folk dessverre veldig opptatt med jobben sin og er kanskje for seg selv litt for myeε (jeg klandrer for så vidt nettet for det). Vi tilbringer mye tid foranζ datamaskiner, fjernsyn eller mobiler, i steden for å bruke vår fritida for å møtte nye folk, og utvikle våre sosiale potensialer. Det er virkelig en slags spesiell følelse når du har noen å glede deg til. Noen du kan dele dine dypeste følelserη med. Man kan selvfølgelig også være glad i barn, foreldre, dyr, og til og med noen ting. Til slutt, Og sist,θ men ikke minst,. Det handler det om medfølelse. Hvis mer folk i denne verden hadde litt mer medfølelse for hverandre, hadde den vært et bedre sted å bo leveι i. Man burde være optimistisk, men det er ikke så lett når vi ser alle tingene som skjer i verden, og måten folk behandler hverandre på. Men uannsett så vil jeg tro at ting kan forandre seg. Vi burde dog begynne med å forandre oss selv. Det er den eneste måten å gjør framtida lettere for generasjonene som kommer.
For meg høres det veldig ugrammatisk (eller i hvertfall gammelt og formelt) ut! Jeg antar det er en litt mer "gammeldags" form, da? For meg betyr "synes" noe sånt som "I think" (som i, "I think that was a good idea," "jeg synes at det var en god idé"), ikke noe annet.salieri wrote:Takk Remis. Det er bare en ting som ikke er klart for meg. I følge ordboka mi kan synes kan brukes
i steden for virke
Ah, stemmer! Jeg skulle si noe om det, men innen jeg kom så langt fikk jeg semantisk metning på ordet "synes" og huska ikke noen flere bruksområder for det.Aleco wrote:Synes kan også bety to be visible eller to show (intansitive).
Remis wrote:For meg høres det veldig ugrammatisk (eller i hvertfall gammelt og formelt) ut! Jeg antar det er en litt mer "gammeldags" form, da? For meg betyr "synes" noe sånt som "I think" (som i, "I think that was a good idea," "jeg synes at det var en god idé"), ikke noe annet.salieri wrote:Takk Remis. Det er bare en ting som ikke er klart for meg. I følge ordboka mi kan synes kan brukes
i steden for virke
salieri wrote:I dag skriver jeg litt om mine interesser. En av mine størrste interesser er selvfølgelig musikk. Jeg har nevnt det et par ganger. Men jeg holder også på med sport/idrett. Jeg liker å leve sunt og holder meg i form, men i det siste har det vært nokså vanskelig for meg å få noen fritid for å holde på med det. Da jeg hadde mer tid, pleide jeg å løfte vekter, løper og trente kampsport. Disse aktivitetene gjør at jeg føler meg bedre, tenker på en mer positiv måte og løser ulike problemer lettere enn vanligvis/vanlig. Det er dessverre helt motsatt nå. Siden jeg sluttet med å trene, så ble jeg mindre engasjert i livet mitt. Derfor skal jeg begynne å trene igjen så snart som mulig. Norsk språk er like mye blant mine interesser. Det er noe jeg tilbringer mye tid med. Jeg er nå fokusert på faste og idiomatiske uttrykk fordi de gjør hvert språk mer livlig, og gi oss en mulighet til å uttrykke våre tanker bedre. De gjør også at jeg føler meg mer selvsikker når jeg snakker på norsk. Det hadde vært enda bedre om jeg hadde noen å snakke med mens jeg lærer meg, men det går bra uansett. Ærlig talt kan jeg ikke tenke meg hvorfor masse folk synes dette språket er vanskelig og kjedelig. Det er helt galt. Hver gang jeg nevner det faktum til folk jeg kjenner at jeg lærer meg norsk, reagerer de stort sett på en underlig måte. Jeg tror nok at det må ta noe tid før man er vant til det nye språket.
Jeg glemte å si at jeg er også veldig glad i å komponere musikk. Jeg har komponert mange av mine egne sanger, blant annet for forskjellige instrumenter og til og med noen stykker for orkester.
Jeg har alltid vært litt lei meg fordi jeg aldri fikk en mulighet til å gjøre noe med dette talentet mitt, men det gjør meg dog veldig glad når jeg spiller instrumentene mine. Dette kommer jeg aldri til å gi opp. Jeg planlegger å spille så lenge jeg er i live.
Users browsing this forum: No registered users and 8 guests